Micko har flyttet til mamma og pappa, han har det nok mye bedre der. Der får han være eneste hund i huset, og all oppmerksomheten for seg selv. Det passer han nok mye bedre enn å bo sammen med Loke, som ikke spørr om å få all oppmerksomheten, men bare tar den.
Loke og jeg har flyttet litt på oss vi og, vi har forlatt Klæbu og Trønderlag og gjort Torpinger av oss. Torpa er ett ganske lite sted midt i mellom Lillehammer og Gjøvik. Det er minst like landling som i Klæbu, så vi trives godt. Her har vi selskap av en veldig flott mann, en pus og ca. 30 okser. Oksene bor i fjøset da.
Det er minst to hundeklubber i ganske umiddelbar nærhet, som jeg har meldt meg inn i. Så langt har vi bare vært på den nærmeste, Land hundeklubb som ligger på Dokka. Har vært på ett par agilitytreninger og to ganske uhøytidelige konkurranser der, så langt. Det finnes til og med noen bilder av oss hvis du klikker her.
Ellers så har vi konkurrert litt i løpet av sommeren, vi deltok på Trønderhelga, og på Nes/Stovner sitt stevne på Nes. Uten de helt store resultatene.. Jeg ser jo at der går fremover, og at det nærmer seg feilfritt løp, men vi er ikke helt der enda tydeligvis. Har fortsatt problemmer med at Loke springer ut, spesielt i første løp på konkurranse og på første økt på trening. Tydelig at han har behov for å sjekke ut og ha kontroll på omgivelsene. Forrige mandag skjedde det som jeg har vært redd for i 2 år, han sprang ut og traff på en hund som ikke akkurat var veldig trivelig. Egentlig helt utrolig at det ikke har skjedd før, såpass mange ganger som han har sprunget ut. Med Loke gikk det fysisk sett bra, verre med den andre hunden, som fikk seg ett hull i øret. Loke sin intensjon er nok alltid å leke, men jammen tar han igjen om det ikke er det den andre hunden har tenkt. Jeg ble ganske paff og syntes det var litt ubehagelig at dette monsteret er min hund, men det er vel sånt som kan skje.
Han har i det hele tatt vært litt rar og fjern hver gang vi har vært på treningsplassen på Dokka, og egentlig ellers også. Men det er vel naturlig, når det har skjedd så store forandringer i livet hans også. Men på trening på mandag følte jeg det endelig lignet litt på hunden min igjen. Da hadde han tydeligvis funnet på-knappen og ville være med å trene agility. Jeg brukte ganske lang tid på å bare trene på å se på andre hunder og leke før vi skulle på banen, så det kan jo ha ha noe for seg. Og han var ikke helt koko i pausene, mye mer avslappet enn han har vært i det siste.
Jeg er litt spent på hvordan det blir fremover nå, etter den utrivelige utspringingen. Jeg trenker at det kan gå begge veier, enten har han kanskje lært noe og slutter med tullet. Eller så bli han mer utrygg og enda vanskeligere å få i riktig modus på banen. Må bare vente å se.
Ellers så har vi hatt en veldig fin sommer, med biltur til Sørlandet. Det er i hvertfall ingen problem å ha med Loke på ferie, går veldig fint med andre hunder, unger, byliv og det å bo på flere forskjellige steder i løpet av noen få dager.
Sørlandsidyll i Farsund.
Lindesnes fyr.
