Jeg befinner meg i Klæbu i skrivende stund. Hjemme for å besøke familie og venner, og trene agility. Det trodde jeg i hvertfall, helt til det plutselig kom 10 cm nysnø i natt. Nå frister det egentlig ikke så veldig med agilitytrening, eller noe slags uteaktivitet. Etter 20 minutters tur nå nettopp var jeg til forveksling lik en snømann. Micko var om mulig enda mer lik, med så mye snøklumper at han sikkert bar sin egen vekt i snø. Planen er å trene på Fremo, sammen med Nina i morgen. Men vi får se om det i det hele tatt er mulig.
Ellers så driver jeg og leser en bok av Niina Svartberg, som heter "Lyckas på tävling". Handler om blant annet nervøsitet, konsentrasjon, målsettinger og rutiner i forhold til konkurranse. Synes den er veldig nyttig foreløbig, mange bra spørsmål som man kan tenke litt over i den.
Begynte å tenke på hva det er som gjør at jeg blir nervøs på konkurranse. Og det er jo ikke noen stor overraskelse at den største grunnen til at jeg blir det, er at jeg er redd for at Loke skal springe ut. Det hjelper nok ikke særlig å fokusere masse på det, men samtidig er det veldig vanskelig å ikke gjøre det. Konsekvensene hvis han springer ut trenger jo ikke å være så store, men de kan fort bli det om han løper bort til feil hund. Må også innrømme at en annen grunn til min nervøsitet er at jeg føler ganske mye press og forventning. Det er jo jeg som skaper denne faktoren, men den kommer av at jeg har folk jeg kjenner og ser opp til som ser på oss på banen. Merket jo på Nes, der det bare var en annen person fra klubben som så på når jeg og Loke gikk, at den nervøsiteten sank betraktelig. Så det er noe jeg må jobbe med, å gi litt mer blanke i de rundt meg. Men det med å gå inn i boblen, og bare fokusere på hunden min og meg, og det vi skal gjøre er lettere sagt enn gjort. Selv om jeg faktisk føler jeg klarer det ganske bra når vi først har kommet oss på banen.
Jeg kan ikke nekte for at jeg tenker at alt ville vært mye lettere, om jeg bare kunne stole på at Loke holdt fokus, og var på banen med meg. Jeg tror ikke at jeg er så nervøs i forhold til det som skjer innenfor ringen, i selve løpet. Ikke det at alt går så suverent og problemfritt der akkurat. Men hadde jeg kunne stolt på at han var med, så kunne jeg brukt konsentrasjonen og energien på å faktisk prøve å få til ett bra løp. Slik det er nå føler jeg noen ganger at det nesten ikke er noen vits i å fokusere alt for mye på handlingen, prøve å få til ett pent løp, fordi jeg også må tenke på steder i banen hvor det er sannsynlig at jeg mister han. Om jeg nå faktisk skulle finne en løsning på dette med at han springer ut, så vet jeg at det sikkert dukker opp andre problemmer. Men de vil forhåpentligvis i hvertfall ha med selve agilityen å gjøre.
En annen ting jeg har mye å gå på, er rutiner i forhold til både trening, oppvarming, selve konkurransen, spesielt før vi skal på banen. Det er litt fordi jeg ikke har funnet ut helt hva som funker for oss, og gir det beste resultatet. Men jeg burde uansett kunne ha litt mer gjennomtenkte rutiner.
Også er det dette med mål, som jeg alltid har vært elendig på. Og det er klart det ville vært lettere å trene og konkurrere hvis jeg hadde ett mer klart bilde av hva jeg ønsker å oppnå og hvordan veien fremover helst skal se ut. Så når jeg har lest ferdig boken skal jeg ta meg på tak, og sette opp ordentlige mål, både i forhold til trening, konkurranser og resultater. Både i agility, og i lydighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar