torsdag 22. november 2012

Vintertrening.

Siden sist jeg blogget har motivasjonen for å trene, og konkurrere i agility steget betraktelig. Det er nå litt typisk meg at motivasjonen stiger når det blir høst og vinter, og været ikke tilater noe særlig agilitytrening. Flaks er det da, at jeg både har en snill kjæreste som har ordnet så det går an å trene på låven, og at de ukentlige agilitytreningene på klubben ikke stopper opp fordi om det blir vinter. Vi flytter bare inn i stedet. Selv om lokalene ikke er like store som for eksempel en ridehall, så er de både renere og varmere. Slik at man faktisk kan trene i t-skjorte, i stedet for boblejakke og stillongs. En ganske ny og uvant situasjon for en trønder. Så sånn sett er det litt luksus å ha flyttet sørover.

På låven er det nok ikke fult så varmt at man kan droppe stillongsen, men det er en veldig kjekk plass å ha. Plassen begrenser seg litt der og, men jeg har fått både trapp, så jeg slipper og balansere opp og ned en stige med Loke under armen, og lemmer i gulvet så vi ikke trenger å bekymre oss for å falle ned til oksene. Så det er aldri så lite luksus det og. Med litt hjelp har jeg fått snekret sammen noen hopphinder i tillegg til de jeg hadde fra før. Også har jeg to tunneler og en slalom, så noe får vi absolutt gjort på låven. Felt får vi trene på klubben, i hvertfall foreløbig. Jeg tror i hvertfall at mulighetene for å få trent agility i vinter er ganske forbedret sammenlignet med tidligere vintere.

Når vi er på klubben er alle hundene som er på trening i rommet samtidig, men selve banen er stengt av med en grind, slik at det kun er den hunden som trener som er på banen. Det tror jeg kan være en bra ting for oss, fordi vi får trent på at det er andre hunder der, men Loke kommer seg ikke fysisk bort til dem. Men han har heller ikke vist noen interesse for å springe bort til grinda når det er vi som trener. Han har i det hele tatt vært mer "på" de siste gangene vi har trent. Han har virket mye mer motivert og villig til å være med meg, og han har ikke vært så snusete. I pausene kan det bli ganske trangt mellom hundene som er bak grinda, og ikke alle er like flinke til å passe på at sin hund ikke stikker nesa borti andre hunder. Men Loke har vært veldig flink, han stresser seg litt opp, men det er mulig å få han rolig hvis jeg jobber med han. Har jobbet litt i det siste med at det skal være ro og at han skal slappe av mellom økter, hvis han ikke slapper av får han heller ikke trene. Det virker som det hjelper, men det tar tid.

Jeg er ferdig å lese "Lyckas på tävling", som jeg synes var en veldig nyttig bok. Har i hvertfall fått mye å tenke på, og jeg gleder meg til vi får konkurrert neste gang. Blir nok ikke før Moelv tenker jeg.. Jeg har begynt å tenke på hvike rutiner jeg skal ha, før trening og konkurranse, og jeg har satt meg opp mål, og begynt å tenke på hva som må til for at vi skal nå dem.

torsdag 25. oktober 2012

Lyckas på tävling!

Jeg befinner meg i Klæbu i skrivende stund. Hjemme for å besøke familie og venner, og trene agility. Det trodde jeg i hvertfall, helt til det plutselig kom 10 cm nysnø i natt. Nå frister det egentlig ikke så veldig med agilitytrening, eller noe slags uteaktivitet. Etter 20 minutters tur nå nettopp var jeg til forveksling lik en snømann. Micko var om mulig enda mer lik, med så mye snøklumper at han sikkert bar sin egen vekt i snø. Planen er å trene på Fremo, sammen med Nina i morgen. Men vi får se om det i det hele tatt er mulig.

Ellers så driver jeg og leser en bok av Niina Svartberg, som heter "Lyckas på tävling". Handler om blant annet nervøsitet, konsentrasjon, målsettinger og rutiner i forhold til konkurranse. Synes den er veldig nyttig foreløbig, mange bra spørsmål som man kan tenke litt over i den.

Begynte å tenke på hva det er som gjør at jeg blir nervøs på konkurranse. Og det er jo ikke noen stor overraskelse at den største grunnen til at jeg blir det, er at jeg er redd for at Loke skal springe ut. Det hjelper nok ikke særlig å fokusere masse på det, men samtidig er det veldig vanskelig å ikke gjøre det. Konsekvensene hvis han springer ut trenger jo ikke å være så store, men de kan fort bli det om han løper bort til feil hund. Må også innrømme at en annen grunn til min nervøsitet er at jeg føler ganske mye press og forventning. Det er jo jeg som skaper denne faktoren, men den kommer av at jeg har folk jeg kjenner og ser opp til som ser på oss på banen. Merket jo på Nes, der det bare var en annen person fra klubben som så på når jeg og Loke gikk, at den nervøsiteten sank betraktelig. Så det er noe jeg må jobbe med, å gi litt mer blanke i de rundt meg. Men det med å gå inn i boblen, og bare fokusere på hunden min og meg, og det vi skal gjøre er lettere sagt enn gjort. Selv om jeg faktisk føler jeg klarer det ganske bra når vi først har kommet oss på banen.

Jeg kan ikke nekte for at jeg tenker at alt ville vært mye lettere, om jeg bare kunne stole på at Loke holdt fokus, og var på banen med meg. Jeg tror ikke at jeg er så nervøs i forhold til det som skjer innenfor ringen, i selve løpet. Ikke det at alt går så suverent og problemfritt der akkurat. Men hadde jeg kunne stolt på at han var med, så kunne jeg brukt konsentrasjonen og energien på å faktisk prøve å få til ett bra løp. Slik det er nå føler jeg noen ganger at det nesten ikke er noen vits i å fokusere alt for mye på handlingen, prøve å få til ett pent løp, fordi jeg også må tenke på steder i banen hvor det er sannsynlig at jeg mister han. Om jeg nå faktisk skulle finne en løsning på dette med at han springer ut, så vet jeg at det sikkert dukker opp andre problemmer. Men de vil forhåpentligvis i hvertfall ha med selve agilityen å gjøre.

En annen ting jeg har mye å gå på, er rutiner i forhold til både trening, oppvarming, selve konkurransen, spesielt før vi skal på banen. Det er litt fordi jeg ikke har funnet ut helt hva som funker for oss, og gir det beste resultatet. Men jeg burde uansett kunne ha litt mer gjennomtenkte rutiner.

Også er det dette med mål, som jeg alltid har vært elendig på. Og det er klart det ville vært lettere å trene og konkurrere hvis jeg hadde ett mer klart bilde av hva jeg ønsker å oppnå og hvordan veien fremover helst skal se ut. Så når jeg har lest ferdig boken skal jeg ta meg på tak, og sette opp ordentlige mål, både i forhold til trening, konkurranser og resultater. Både i agility, og i lydighet.

lørdag 20. oktober 2012

Akkurat nå skulle jeg og Loke vært i Kongsvinger på Norwgian Open.. Eller kanskje ikke akkurat nå da, akkurat nå ville Loke sikkert sovet, og jeg vært på hotellet eller ett annet sted med kjekke folk. Men det ble nå ikke helt sånn da. Jeg har tenkt på det mange uker, at det sikkert ville være veldig liten vits i å reise til Kongsvinger denne helga. Jeg har jo ikke fått trent, kan si vi kanskje har hatt en ordentlig trening siden jeg flyttet hit, altså på 7 uker. Ellers har jeg brukt de få treningene vi har vært på til å prøve å få hunden min til å slappe bittelitt av, få nesa opp fra grusen, og ta kontakt med meg. Det føles nesten som om jeg har fått en valp igjen, i hvertfall i treningssammenheng.

Men jeg hadde fortsatt tenkt meg til Kongsvinger da, for det har jo absolutt skjedd før at vi ikke har fått trent særlig mye før ett stevne. Det hadde vi ikke før Kongsvinger i fjor heller, alilkevel var det den helga jeg følte at det endelig løsnet litt. Det ble en helt super helg! Men da var det liksom bare manglende trening som var problemmet, samt det med at han sprang ut. Det var ikke det at han var helt fjern og stressa.
Jeg var på de siste Vinjarmolekene (veldig uhøytidelig lydighet, med innslag av andre grener, -cup på klubben), forrige torsdag. Det var da jeg bestemte meg for å droppe hele Norwgian Open. Loke var så stresset, han satt på fanget mitt og ristet og pep. Og da det var vår tur i konkurransen, som for dagen var ei rallylydighetsløype var det så lite fokus som det kan få blitt. Kun opptatt av å snuse i grusen.

Jeg kjenner jo at jeg blir fryktelig skuffet fordi han oppfører seg som han gjør, samtidig er det ikke noe kjekt å se at han er så stresset. I det hele tatt blir det ikke noe særlig trivelig noe av det.

Jeg får ganske blandede følelser når jeg ser på bilder og videoer fra Norwegian Open.. Jeg skulle så utrolig gjerne vært der, fordi det hadde vært så kjekt å møtt Gauldalingene igjen, og fordi det var så gøy forrige gang, og fordi det ser utrolig gøy ut å gå agility. Men jeg er ganske sikker på at det hele bare hadde blitt en kjempestor skuffelse om jeg hadde vært der. Uansett om Loke faktisk skulle vise seg å være noen hakk mer avslappet og mer seg selv, så har vi ikke trent. Vi har ikke hatt framgang i treningen på lenge, så vi ville mest sannsynlig bare disket hvert eneste løp.

Så derfor er jeg hjemme, og jobber i helga i stedet. Får i hvertfall tjent penger, i steden for å bruke dem.

Jeg er egentlig ganske lei, av å ikke få trent ordentlig på agility.. Føler jeg har brukt mye tid på å trene på ting som ikke har med selve agilityen å gjøre, og aller mest gjelder det å få hunden til å ha fokus på det vi holder på med, isteden for ting utenfor banen. Det har jo alltid vært ett problem, og ikke bare i agility, at han veldig lett blir distrahert av ting rundt oss, og da spesielt av andre hunder.

På den positive siden da.. Så var vi på klubben en dag tidligere denne uka og hadde en kjempefin og artig lydighetsøkt. Så man skal ikke grave seg helt ned.

onsdag 19. september 2012

Forandringer på det meste.

Lurer nesten på om jeg skal blåse liv i bloggen igjen! Det har vært stille i mange måneder, men det er jo ikke sånn at det ikke har skjedd noentingen for det da.. Det har vel egentlig vært ganske store omveltninger på mange måter.

Micko har flyttet til mamma og pappa, han har det nok mye bedre der. Der får han være eneste hund i huset, og all oppmerksomheten for seg selv. Det passer han nok mye bedre enn å bo sammen med Loke, som ikke spørr om å få all oppmerksomheten, men bare tar den.

Loke og jeg har flyttet litt på oss vi og, vi har forlatt Klæbu og Trønderlag og gjort Torpinger av oss. Torpa er ett ganske lite sted midt i mellom Lillehammer og Gjøvik. Det er minst like landling som i Klæbu, så vi trives godt. Her har vi selskap av en veldig flott mann, en pus og ca. 30 okser. Oksene bor i fjøset da.

Det er minst to hundeklubber i ganske umiddelbar nærhet, som jeg har meldt meg inn i. Så langt har vi bare vært på den nærmeste, Land hundeklubb som ligger på Dokka. Har vært på ett par agilitytreninger og to ganske uhøytidelige konkurranser der, så langt. Det finnes til og med noen bilder av oss hvis du klikker her.

Ellers så har vi konkurrert litt i løpet av sommeren, vi deltok på Trønderhelga, og på Nes/Stovner sitt stevne på Nes. Uten de helt store resultatene.. Jeg ser jo at der går fremover, og at det nærmer seg feilfritt løp, men vi er ikke helt der enda tydeligvis. Har fortsatt problemmer med at Loke springer ut, spesielt i første løp på konkurranse og på første økt på trening. Tydelig at han har behov for å sjekke ut og ha kontroll på omgivelsene. Forrige mandag skjedde det som jeg har vært redd for i 2 år, han sprang ut og traff på en hund som ikke akkurat var veldig trivelig. Egentlig helt utrolig at det ikke har skjedd før, såpass mange ganger som han har sprunget ut. Med Loke gikk det fysisk sett bra, verre med den andre hunden, som fikk seg ett hull i øret. Loke sin intensjon er nok alltid å leke, men jammen tar han igjen om det ikke er det den andre hunden har tenkt. Jeg ble ganske paff og syntes det var litt ubehagelig at dette monsteret er min hund, men det er vel sånt som kan skje.

Han har i det hele tatt vært litt rar og fjern hver gang vi har vært på treningsplassen på Dokka, og egentlig ellers også. Men det er vel naturlig, når det har skjedd så store forandringer i livet hans også. Men på trening på mandag følte jeg det endelig lignet litt på hunden min igjen. Da hadde han tydeligvis funnet på-knappen og ville være med å trene agility. Jeg brukte ganske lang tid på å bare trene på å se på andre hunder og leke før vi skulle på banen, så det kan jo ha ha noe for seg. Og han var ikke helt koko i pausene, mye mer avslappet enn han har vært i det siste.

Jeg er litt spent på hvordan det blir fremover nå, etter den utrivelige utspringingen. Jeg trenker at det kan gå begge veier, enten har han kanskje lært noe og slutter med tullet. Eller så bli han mer utrygg og enda vanskeligere å få i riktig modus på banen. Må bare vente å se.

Ellers så har vi hatt en veldig fin sommer, med biltur til Sørlandet. Det er i hvertfall ingen problem å ha med Loke på ferie, går veldig fint med andre hunder, unger, byliv og det å bo på flere forskjellige steder i løpet av noen få dager.

 Sørlandsidyll i Farsund.
 

Lindesnes fyr.