Her har det vært veldig lite trening i det siste, og enda mindre blogging ser jeg.. Vi var i Drammen og i begynnelsen av mars, for å konkurrere i agility. Lørdag gikk det skikkelig dårlig, og søndag droppet vi hele greia. Etter det har vi ikke trent agility, før nå de siste to ukene. Den lørdagen i Drammen ble en kjempestor nedtur, der ingenting funket og både hunden og jeg var kjempestresset. Hadde jeg visst at forholdene var som de var på dette stevnet, så hadde jeg aldri reist dit. Det ble arrangert agility, lydighet, rallylydighet og valpeshow i en og samme hall, og det ble en smule trangt og kaotisk. Spesielt rundt agilityringene var det veldig mye hunder, veldig mye folk og veldig mye bråk. Når folk og hunder sitter nesten innpå banen, hele veien rundt banen, slik at man nesten ikke kan gå forbi en gang, da er ikke det plassen å være for en hund som blir fort ufokusert og stresset av forstyrrelser. Så neste år, så skal vi nok ikke til Drammen, men da vet vi hvertfall det, finnes sikkert de som synes det er bra der og, så da får de dra dit.
Vi har trent litt lydighet i det siste, og vært på miljøtreninger på klubben. Fant ut at det kanskje ikke var det dummeste, for der får man jo trent på å være sammen med mange andre hunder og samtidig jobbe. Loke var ganske crazy banan de første gangene vi var der, men så har det blitt bare bedre og bedre. Synes generelt sett at han er lettere å trene med i nærheten av andre hunder enn han har vært. Han har også fått en sånn chip som har samme effekt som kastrering, effekten av den varer i ca 6 mnd. Jeg synes det er vanskelig å si om jeg synes det virker, men mulig er det en kombinasjon av det, at han har blitt eldre og miljøtreningene. Jeg synes i hvertfall jeg merker forskjell på han.
Mandag i forrige uke var vi på agilitytrening igjen for første gang siden Drammen. Jeg brukte ca en time på å i det hele tatt bestemme meg for om jeg giddet å trene med Loke. Men er glad jeg gjorde det, det gikk veldig fint det og det var flere andre hunder der, men det hadde ikke noe å si for han. Han ville være med å trene han!
Vi har fått plass på rekrutt-kurs i agility hos Hamar og omegn hundeklubb, som startet mandag denne uka og skal gå annen hver mandag, til sammen 8 ganger. Kurset avsluttes med felles tur til Askim i september for å konkurrere. De fleste på kurset har ikke konkurrert, men noen få har. Kravet for å få være med på kurset er at man har som ambisjon å starte i konkurranse, og de som har startet, men ikke gått feilfritt ble prioritert. Det er jo akkurat der vi er, så jeg er veldig glad vi fikk plass. Jeg savner veldig det å ha noen å trene sammen med, som kommer med tilbakemeldinger og som har mål og mening med treningen, og en tanke i handlingen. Jeg føler nok at jeg har glemt og mistet mye av det jeg kunne da jeg bodde i Trondheim, ikke minst har mye av det sosiale med hundetrening forsvunnet. Derfor tror jeg dette kurset blir kjempebra for oss, det eneste minuset er at det er litt langt å kjøre, men det tror jeg blir verdt det.
På mandag var opplegget først litt teori og presentasjon, før alle skulle gå en ganske enkel agilitybane. Mest for at instruktørene skulle se hvordan vi lå an. Siste gangen skal vi gå samme bane igjen, og forhåpentligvis er det fremgang til da. Banen var veldig grei, men merker jeg er rusten. Både på briefing og i handlingen bærer det preg av lite trening, men vi kom oss igjennom, med best tid, selv om Loke tok en liten avstikker, og jeg var skikkelig dårlig plassert på et framforbytte. Det er ikke alltid lett å vite hvordan farta til Loke er, og hva man rekker. Men på mandag var farta kjempebra, og da får jeg det mye mer travelt enn jeg tror når jeg går banen. Men bra med kjapp og motivert hund da! Det ble tid til ei lita økt hver på alle etterpå også, og da delte jeg opp banen mer, og belønte felt. Var andre hunder i nærheten, som Loke innimellom ble interessert i. Men det som er annerledes nå er at han klarer å styre seg. Før hadde han tatt et halvt sekunds betenkningstid, så hadde han strenet bort til hunden. Men nå ser han på den, men bestemmer seg tydeligvis for at han ikke trenger å hilse på den. Det er også lettere å få fokuset hans tilbake på meg, når han detter ut slik. Så jeg belønnet en del for det også, at han hørte på meg og avbrøt mulige avstikkere. Alt i alt føltes det lovende og veldig bra.
