Det finnes sånne dager da man egentlig tror at man har kommet ett godt stykke på vei mot sine mål, for så og få alt lagt i grus. I dag er en sånn dag.. Den verste agilitytreningen jeg har hatt med Loke, det må det være. Han sprang ut tre ganger mens vi trente for å hilse på andre (heldigvis snille) hunder. Han tisset inne i tunnelen!! Hva i all verden liksom? Hva er det?! Og vippa er en skummel sak.

Mest skuffa er jeg selvfølgelig fordi han stikker til andre hunder.. Men det skjer som regel i første økta, og når jeg da planlegger å skremme han hvis han gjør det i andre runde, så er det for sent, for da gjør han det ikke. Så fra nå av skal jeg være forberedt med medhjelper for skremming i første økt. Og det skal huskes på! Vippa får vi vel bare fortsette å jobbe på, men det funker nok ikke helt det vi har gjort, så en ny plan hadde vært en idè tror jeg.. Irriterende når han ikke visste noen form for skepsis i det hele tatt i høst..

Den siste økta vi hadde i dag kjente jeg at jeg bare var sur og skuffa.. Den økta kunne vi nok spart oss. Men fikk påpekt noe veldig nyttig, nemlig at han faktisk ikke går på mitt "gå-signal" på felt.. Jeg var så sikker på at han gjorde det, i hvertfall hjemme. Men jeg testa nå når vi kom hjem, og han er veldig usikker på hva han egentlig skal gå på. Så her har vi også en jobb å gjøre.

Blir vel mest skuffa over meg selv egentlig.. Jeg har vel alltid vært sånn at jeg lett tar teori, men har vanskelig for å få kunnskapene fram i praksis. Hundetrening er intet unntak. Men i dag følte jeg at ALT måtte forklares for meg. Enda godt man har noen som orker å forklare og hjelpe i hvertfall! Gull verdt det.

For å ta med noe positivt, så kan jeg vel nevne at både fremadsending og framforbytte gikk helt supert.